Mål: Bare ønske det, eller gjøre det også?

Hva er det som gjør at noen når målene sine oftere og raskere enn andre? Hvorfor får andre det til, mens vi selv strever med å oppnå det vi ønsker? Det snakkes ofte om talent og viljestyrke, når idrettsutøvere lykkes. Mange overfører den samme tankegangen til arbeidslivet.

Men, dem som lykkes har som regel mer en bare talent og viljestyrke. For å utvikle talentet og holde på drivkraften som trigger viljestyrken, trenger de utholdenhet – om det er på idrettsbanen, i privatlivet eller på jobb. Det gjør de ved å visualisere at de har nådd målet – altså se for seg at det de ønsker å oppnå allerede har skjedd.

Det finnes mange slike visualiseringsteknikker. En av de beste jeg vet om handler om hvordan vi tenker og uttrykker oss. Det er en teknikk som jeg bruker gjennomgående både som privatperson og i jobbsammenheng.

Effekten av presens
Se for deg en person som du synes er lett å forholde deg til, for eksempel en som holder tiden, og som holder ord. Tenk etter hvordan vedkommende uttrykker seg.

Min påstand er at den du nå tenker på er en person som ofte tenker og snakker i presens når vedkommende omtaler ting som skal skje i fremtiden. Det vil si at vedkommende sier «det ordner jeg i løpet av dagen», «det fikser jeg før helgen», eller «neste uke trener jeg hver dag» – i stedet for å si «det skal jeg ordne i løpet av dagen», «det skal jeg fikse før helgen», eller «neste uke skal jeg trene hver dag».

Vedkommende snakker altså i presensform, nåtid, om fremtiden. Sjekk ut om det stemmer hos den personen du tenkte på. Svært ofte gjør det det hos de personene som vekker tillit og som vi opplever som troverdige, fordi: Når vi bruker presens om noe som skal skje, opplever hjernen vår at det er en faktaopplysning. Når jeg sier, eller bare tenker, at «jeg ferdigstiller rapporten denne uken» er det mye sterkere enn «jeg skal ferdigstille rapporten i løpet av uken».

Hjernen vår oppfatter altså presens som en faktaopplysning, og ser på det som noe som allerede har skjedd, eller som skjer her og nå, selv om handlingen ligger foran oss i tid. Dermed oppleves vi som mer troverdige når vi snakker i presens om fremtiden, fremfor å gjøre det som er mest naturlig for mange, å snakke fremtidsform (futurum) med ord som «skal» og «vil». Dette gjelder også selvsnakk, når vi tenker en tanke, uten at vi har sagt den høyt.

«Skal» gir rom for omprioritering
Når vi bruker «skal-sjargong» tar vi et forbehold. Vi vet det ikke har skjedd enda, og vi vet vi kan omprioritere. Den muligheten vil vi selvsagt fortsette å gi oss selv, slik at vi i en hektisk hverdag kan omprioritere når noe uventet skjer.

Tenk bare på alle gangene noen har spurt deg om å gjøre noe. Det kan være husarbeid, som å vaske klær eller gå ut med søppelet, eller det kan være arbeidsoppgaver i jobbsammenheng – som å se gjennom et dokument og gi vår mening eller å sende en mail til en kollega. Vi svarer at «ja, jeg skal gjøre det». Og så sier vi inni oss, bevisst eller ubevisst, «men jeg sier ikke når jeg skal gjøre det, for jeg har åtte andre ting som prioriteres først».

Det er menneskelig, og vi må i mange tilfeller få ha muligheten til å endre på hva som gjøres når, avhengig av situasjonen.

Men, effekten av presens er sterk, både for å øke egen gjennomføringsevne og for å oppleves som mer troverdig og pålitelig av dem vi snakker med. Teknikken er eminent å bruke for å yte god kundeservice, eller behandle klager. Et vennlig «Det ordner vi» er mye sterkere enn «Vi skal ordne det» – spesielt dersom kunden er skeptisk til eller misfornøyd med en tjeneste eller et produkt.

Forskning viser at mennesker som tenker og snakker i presens om fremtiden oppnår tre ting:
De oppnår flere mål, de oppnår større mål og de oppnår målene sine raskere enn dem som tenker og snakker i futurum.

Vi har et godt engelsk uttrykk for det: «Consider it done». For det er akkurat det underbevisstheten vår gjør når vi hører presens brukt om fremtiden: Anser det som gjort, fordi det sannsynligvis blir gjort.

Dersom du tar med deg presens-fenomenet inn i hverdagen, vil du heretter oftere kunne ha et bevisst forhold til når du, eller andre, tar forbehold ved å bruke futurum. Du blir også mer oppmerksom på når du bruker presens fordi du automatisk og ubevisst prioriterer noe, eller fordi du bevisst tar styring på hva du vil oppnå.

Et «denne helgen rydder jeg i garasjen» eller «i dag trener jeg klokken 17» endrer vår mentale holdning og kapasitet. Derfor: Bestem deg for hvilke to-tre gjøremål som er din prioritet hver dag og hver uke, og bruk presens gjennomgående for å oppnå målene.

Neste gang du ser eller hører værmeldingen, legg da merke til hvordan meteorologene presenterer budskapet sitt. De snakker i futurum. Ingen kan garantere været, så de tar forbehold. «Det vil blåse kuling på kysten av Trøndelag», «det skal komme opp mot en halv meter snø …».

Skeier værmelderne ut, snakker de i passiv presens: «Det ventes store mengder regn …». Da er det noen andre som forventer, og vi referer til dem selv om vi ikke har konkret kilde. På den måten sikrer vi at påstanden ikke kommer fra oss, dersom den viser seg å være feil.

Tabloidene er de eneste som garanterer været, og de vet hva de gjør med underbevisstheten vår….
Click To Tweet

En liten kuriositet til slutt:
Noen våger faktisk å love oss godt eller dårlig vær. For, når selger tabloidavisene best? Ingen tvil – de kjenner til effekten av presens. Avisstativene er ofte tomme når denne overskriften dominerer forsiden (selv om det regner ute): «Sommeren er her!» Tabloidene er de eneste som våger å garantere været, og de vet hva de gjør når de snakker til underbevisstheten vår i presens form.

Deler av teksten er hentet fra boken «Tid til alt» (Cecilie Thunem-Saanum, august 2015).

Ønsker du flere tips om kommunikasjon og tidsbruk?
Du finner meg på Facebook, som @CecilieTS på Twitter eller du kan lese mer om meg og mitt virke her på CecilieTS.no.
Du kan også se hvem noen av mine oppdragsgivere er her.